Starten

Som nybegynner blogger er man gjerne litt usikker på hvordan man skal begynne. Så det første som slår meg er; bare skriv det du kommer på og post det fort som bare det så er det for sent å angre. På god vei til å fullføre mitt første blogginnlegg 🙂

Jeg har tenkt i lange tider på å starte en blogg, jeg opplever ofte å ha mye på hjerte som jeg innbiller meg kan være nyttig for andre foreldre.

På mange måter er jeg som de andre mammaene på skolen, i gata og på jobben. På andre måter er jeg veldig annerledes. Jeg lever forsåvidt et «normalt» liv, men jeg er og blir en barnevernmamma.

Netthets

Nå er det sikkelig lenge siden forrige innlegg. Men her kommer det nå et om et dagsaktuelt tema jeg er oppriktig opptatt av å sette på dagsorden.

I forrige innlegg forteller jeg litt om hvordan det er å møte barnevernet i forskjellige faser i livet mitt. I dette innlegge vil jeg beskrive en del av utfordringene også andre foreldre i kontakt med barnevernet opplever. (som like gjerne kunne vært meg).

Etter mange år i barnevernsystemet selv og som aktiv støttespiller for mange barnevernsforeldre har man opparbeidet seg litt kunnskap og en del erfaringer på godt og vondt.

Mange foreldre forteller om angst og redsel i kontakten med barnevernet, om manglende informasjon, brudd på avtaler/vedtak og om barnevernansatte som tøyer grensene til det ekstreme. Dette er ikke opplevelser beskrevet av en mamma eller en pappa, men i flertallet av henvendelsene. Hvorfor? Hvem har ansvaret for at det har blitt sånn? Nærmer vi oss totalt kaos eller en løsning? Jeg vil nesten garantere på fullstendig kaos!

Som borger i vårt land har man en del rettigheter, disse rettighetene skal både gi oss trygghet i forhold til hva vi kan forvente av samfunnet og gi oss rettssikkerhet. Innen barnevern blir disse rettighetene krenket til stadighet, uten at vi kan gjøre noe med det. Vi kan selvfølgelig klage til barnevernleder eller til fylkesmannen, men svarene er ikke noe vi kan forholde oss til eller som gir noen mening. Ikke blir rettighetene våre styrket etter en klage heller, snarere tvert imot. Vi blir straffet hardt og brutalt, i form av mindre oppfølging, dårligere samarbeid (om mulig) og i verste fall mindre samvær. Så mitt spørsmål til dem som arbeider i barneverntjenesten: hva vil dere at vi skal gjøre når dere ikke følger norsk lov og det å klage til barnevernleder eller fylkesmann ikke nytter?

Hvis dere nå sitter og enten tenker at vi bryter ikke loven eller at vi gjør det bare når det er fare for barns liv eller helse, må dere seriøst ta dere litt sammen. Det er ikke slik at dette med netthets, vold og trusler kommer fra ingenting. Det kommer fra sårede, krenkede og fortvilte foreldre som ikke blir hørt av et system som ønsker å ta barna eller som allerede har tatt barna. Med dette mener jeg på ingen måte at jeg støtter netthets, for det gjør jeg virkelig ikke. Men jeg kan forstå frustrasjonen som vokser inni mennesker når det aller kjæreste man har blir truet, da slår instinktene våre inn for fullt. Men dette kan dere som jobber i barnevernet gjøre noe med 😊.

Dette har jeg første hånds kjennskap til. Jeg var nemlig en slik sint mamma, en tigermamma på jakt etter å finne de ansvarlige som tok mine barn fra meg. Men jeg var heldig, jeg ble etter hvert møtt av en barnevernsansatt som forsto min frustrasjon og som ikke var redd for å kjenne på min smerte. Henne skylder jeg alt, for uten henne hadde jeg mest sannsynlig blitt en aktiv barnevernaktivist som sto øverst på barrikadene og ropte for å bli sett og hørt.

Når ansatte i barnevernet utsettes for trusler og vold fra desperate foreldre, da svarer Kripos, KS, FO og Bufdir med å bygge en høy mur toppet med piggtråd og utstyrer «ofrene» med «våpen» for å klargjøre dem til kamp. En kamp barnevern Norge overhodet ikke kommer til å ta noe ansvar for. Hvorfor er det slik? Har dere overhodet ikke noe ansvar for at dem reagerer? Eller hva med de sakene som ligger til behandling i EMD, bare tilfeldige uheldigheter?

Norge er ansett som en fredsnasjon, vi går inn i konflikter verden over med diplomatisk tyngde for å løse årelange konflikter, i noen tilfeller med særlig god effekt. Men når det kommer til sinte, såret og krenkete barnevernsforeldre, da er man fortapt? Da er det bare enda mer makt som hjelper? Mange barn og foreldre lider mens samfunnet skyver denne konflikten fra seg. Noen må tørre å ta i dette og søke løsninger.

Min historie- del 1

Jeg har et ønske om å dele en veldig kort versjon av noe jeg kaller «min historie». Den er verken fullstendig, grundig eller gir en god oversikt over hele situasjonen men et kort innblikk i opplevelsene sett fra mitt ståsted. Når det er sagt må jeg innrømme at mitt ståsted også har endret seg veldig fra jeg skrev min første versjon og frem til jeg skriver denne.

Faktadelen er selvsagt den samme, en del av opplevelsene husker jeg som om det var i går og en del av frustrasjonen henger enda igjen når jeg er i møter med barneverntjenesten. Men jeg er blitt eldre, klokere og sterkere!

Først og fremst har jeg en nokså lang og bred erfaring fra barnevernet, jeg har vært i mer eller mindre kontakt med dem siden midten av 90-tallet. Jeg har bodd på en barnevernsinstitusjon som ungdom, jeg har mottatt hjelpetiltak i ulike former som ung mamma og mine barn har mottatt omsorgstiltak i form av fosterhjem. Jeg har møtt utallige kuratorer, saksbehandlere, kontaktpersoner, miljøarbeidere, psykologer, psykiatere, ruskonsulenter og flere til. Først som ungdom, så ung mamma og tilslutt som en godt voksen mamma. Svært få av disse har hatt redskapene eller verktøyene til å kunne gjøre en forskjell i mitt liv eller med utfordringene mine. Jeg følte svært sjelden at det sto på vilje, men på manglende kompetanse og evner.

Min kontakt med barnevernet på 90-tallet er ikke helt ulikt min kontakt på 2000 tallet eller som i dag. Fellestrekkene går på dårlig kommunikasjon, dårlig/manglende kompetanse, sporadiske tilfeldige tiltak og unge uerfarne saksbehandlere. Når man har opplevd disse manglende over en så lang periode som jeg har, mister man tillit og troen på systemet. Dårlig kommunikasjon gikk ofte på at dem pratet over hodet på meg, det ble satt inn tiltak uten at jeg ble informert eller spurt, det var heller ingen som spurte meg om hvorfor jeg oppførte meg sånn eller sånn, eller hva jeg selv mente jeg hadde behov for.
Jeg trivdes med å bo på institusjonen, jeg likte å bo sammen med andre ungdommer og ha trygge gode voksne rundt meg. Jeg hadde gode foreldre, selv om det ble en del konflikter i ungdomstiden. Så jeg hadde ikke behov for en ny familie, men en plass å bo for å få litt avstand en periode. Det betyr på ingen måte at det er nok for alle ungdommer, men for meg var det til god hjelp. Problemet var vel at det ikke ble arbeidet så veldig med å finne ut løsninger eller årsakene til at det oppsto konflikter. I mitt tilfelle førte det til at de samme utfordringene dukket opp igjen senere i livet.

Som ung mamma haglet det inn med bekymringsmeldinger fra alle kanter. På den tiden verken forsto jeg hva en bekymringsmelding var eller hvorfor dem ble sendt. Jeg hadde lite kunnskap om alt annet enn mat, stell og legging. Det var overveldende å bli mamma i så ung alder, mine personlige utfordringer gjorde at jeg trakk meg unna dem som kunne og ville hjelpe. Jeg ble stående til dels frivillig alene, uten å helt være bevist at det var jeg som rømte fra dem og ikke motsatt. Jeg var redd, følte meg liten og utrolig mislykket i rollen som mamma. Barnevernet kom trampende inn i livet vårt, muligens med gode intensjoner. De gode intensjonene var i tilfelle godt kamuflert i deres fremtoning, så mitt hovedfokus ble å fortelle dem det jeg trodde dem ville høre og jatte med dem. Ettersom jeg hadde lite kunnskap om hva et lite barn hadde behov for, kunne jeg ikke dele mine bekymringer med disse fremmende menneskene som fremsto som så uvitende om alt annet enn deres trygge oppvekst og A4 familieliv. Men noe riktig må jeg ha sagt for gang på gang avsluttet dem saken, uten at jeg forsto hvorfor. Det tok meg mange år å forstå hvorfor jeg ikke fikk riktig hjelp. (forklaringen kommer senere i innlegget)

Jeg har tre nydelige barn, to av dem har bodd i fosterhjem. Eldste i godt over 2 år, mellomste i nær 4 år. De ble begge plassert etter et akuttvedtak våren 2010, etter at jeg hadde ruset meg mer eller mindre siste 1 ½ året. Jeg hadde særlig siste 8 månedene utsatt mine barn for grov omsorgssvikt. Så jeg kan vel si jeg ble fratatt omsorgen på grunn av rus, men det ville være langt fra den hele og fulle sannheten. Jeg har slitt med udiagnostisert ADHD hele livet, noe som har ført til omsorgssvikt på flere plan. En mamma som slet med humørsvingninger, mental uro, dårlig økonomi som førte til dårlige boforhold, lite forutsigbarhet og fullstendig manglende evne til å møte mine barn følelsesmessig. Rutiner og struktur var fremmedord, kaoset var med andre ord det eneste som var komplett. Dårlig samvittighet førte til projisert frustrasjon over på familien og særlig de små uskyldige barna. Så rusen var dråpen som fikk begeret til å flyte over, men på ingen måte eneste utfordring.

De første 5 ukene etter at barna ble hentet var preget av sinne, frustrasjon og enda mer sinne. Jeg var sint på ALLE! Ingen så meg, ingen ville prate med meg eller høre på meg.
Neste ukene gråter jeg, jeg gråter ofte, jeg har en smerte i kroppen jeg ikke får bort. Jeg ruser meg igjen, hvorfor ikke liksom?
Første møte jeg har med barneverntjenesten etter akuttvedtaket blir nok starten på vendepunktet i mitt liv. Saksbehandleren som var med og hentet mine barn forteller meg at jeg nå har brukt opp alle mine sjanser og jeg kommer aldri noen gang til å få se mine barn uten tilsyn. Det kunne fort gått andre veien, jeg kunne like gjerne endt opp med å ta livet av meg. Sterk som jeg er valgte jeg å heller gå i kamp, men saksbehandleren har jeg ingenting til overs for den dag i dag.

Etter fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, begynner alvoret å gå opp for meg, barna mine kommer ikke hjem med det første og det er min egen skyld.

Jeg blir tildelt en ny kontaktperson, den mest fantastiske jeg kunne drømme om. Hun har ALT hva en kontaktperson i barnevernet må ha for å kunne gjøre en forskjell. For det første møter hun meg med en utstråling, som selv skeptiske meg blir mo i knærne av. Hun er trygg i sin rolle, har mye kunnskap, gir meg informasjon og svar på mine spørsmål, men kanskje det aller viktigste av alt: hun ønsker å se fremover og har et oppriktig ønske om å hjelpe oss, mine barn og meg. Hun er også tydelig på at uten min hjelp og mitt samarbeid, vil mine barn lide, så brett opp armene og vis meg hva du kan. Hun begynner med å kartlegge mine styrker og svakheter, forsterker mine gode egenskaper og hjelper meg å begrense hvordan svakhetene mine påvirker hverdagen og omsorgen for barna. Hun utstråler så mye godhet og trygghet at jeg bestemmer meg for å dele hele min historie, uten sensur eller bortforklaringer. Måten hun håndterer min historie på kan ikke beskrives med ord, men jeg kan si jeg aldri har angret på at jeg valgte nettopp henne og dele den med. Dette er mye av forklaringen på hvorfor jeg ikke har fått riktig hjelp, jeg har ikke hatt tillit nok til å dele min historie og dermed ofte fått feil hjelpetiltak. Tilliten gjelder på ingen måte alle som jobber i barneverntjenesten.

Kunne jeg kommet med en oppfordring til dem som arbeider med sårbare familier: tør og være den ene som gjør en forskjell for en hel familie. Foreldres behov går ikke alltid på tvers av barnas behov!

Demonstrasjoner

De siste årene har det florert med demonstrasjoner, fakkeltog og markeringer. Demonstrasjoner mot det norske barnevernet, fakkeltog for alle barna som er fratatt og markeringer for å enten nedlegge barnevernet eller for å ytre sterke meninger om barnevernet.

Jeg personlig har liten tro på at det nytter å demonstrere foran Stortinget eller gå i fakkeltog eller delta på en markering, jeg har ikke tro på at det vil endre systemet på noen måte. Så hvorfor demonstrer så mange mennesker? Hvorfor reiser noen over land og strand for å delta på demonstrasjoner? Hva er det dem vil oppnå?
Mange foreldre opplever at barnevernet ikke lytter, ikke ser eller forstår deres smerte, og langt mindre kan eller vil gjøre noe med den. Er det da så rart at noen ønsker å dra på demonstrasjoner å møte andre foreldre som vil lytte til nettopp deres historie? Eller at dem ønsker å føle fellesskap med andre foreldre i liknende situasjon? Så selv om det ikke blir noen endring i deres sak, så har demonstrasjonen vært nyttig for mange likevel.

Jeg har stor forståelse for at noen mennesker velger denne måten å kommunisere på. Jeg har forståelse for både deres frustrasjon og maktesløsheten mange føler i møte med barnevernet. Dette er følelser jeg har kjent på i mange mange år selv, uten at jeg har blitt noe særlig bedre til å håndtere dem. Enda den dag idag kjenner jeg på den smerten det er å stå alene i møte med denne overmakten barnevernet er. Selv om jeg har familien nær, flotte gode venner nær og fantastiske kollegaer i OBF, føler jeg meg utrolig ensom i møte med barnevernet.

Jeg tror det ligger i vår natur å ha behov for forståelse og bli sett og lyttet til. Er det da så rart at så mange mennesker demonstrerer? Jeg tror at mange av dem som demonstrerer gjør det fordi dem ønsker å bli hørt, sett og forstått.

Så til dere som skal demonstrere i Oslo 19.august- lykke til med å fortelle deres historie!

Hva er kompetanse og hvor blir den av?

Kompetanse kommer i flere former, grader og betydninger. Man kan feks ha kunnskapskompetanse og erfaringskompetanse. Kunnskapskompetanse er noe man lærer gjennom skole og eller opplæring, mens erfaringskompetanse er noe man opparbeider seg gjennom egne opplevelser og erfaringer.

Hvorfor er det slik at mennesker som har kunnskapsbasert kompetanse så ofte vet mer om hva som er bra for oss som benytter de ulike systemene, som NAV eller som i mitt tilfelle barnevernet enn det vi med erfaringer fra systemet opplever som bra? I tillegg er de ofte freidige nok til å svare på våre spørsmål om hvorfor den ene eller andre avgjørelsen har blitt tatt med svar som: «etter en barnevernfaglig vurdering ser vi at det bla bla bla….» Hva i all verden betyr det? Er det dette dere som arbeider i barnevernet kaller kompetanse? Hva kan jeg som mamma lære av den frasen? Overhodet ingenting. Men det er kanskje det som er meningen? At jeg ikke skal få en mulighet til å bli en bedre mamma eller få en større forståelse for deres arbeid. Det fører iallefall ikke til respekt for dere eller deres arbeid.

En annen frase som masseproduseres på de fleste barnevernkontorer er: » etter en helhetsvurdering ser vi at det ikke vil være til barnets beste.» HVA?!?! Hvilke vurderinger er det snakk om her? Hvilke vurderinger inngår i den helhetsvurderingen der? Inngår det i utdanningen eller er det en grunnregel når dere begynner i barnevernet, som et av de 10 hellige barnevernsbudene?

Jeg spør igjen hvor blir det av kompetansen? Hva bruker dere kompetansen deres til? Når skal dere bruke den til å hjelpe både barn og foreldre, som består av et nokså kjent begrep kalt familie. Selvsagt er det ikke alltid mulig å hjelpe barn i hjemmet, som i mitt tilfelle. Men det burde være mulig i langt større grad.

For meg blir det rart å innfinne meg med at foreldre landet over i så stor grad ikke kan nyttiggjøre seg av hjelpetiltak. Hvorfor er det som oftest vår foreldrerolle som betviles? Hender det at dere som arbeider i barnevernet tviler på deres egen rolle som veileder? Eller er det også en del av deres hellige bud? Tvil aldri på deg selv, du er en god barnevernspedagog, denne mammaen eller pappaen virker ikke, gi opp tidlig, gå videre til neste!

Dette er selvsagt ikke bare et barneverns problem, ja jeg velger å bruke ordet problem selv om jeg ikke liker ordet. Jeg har lenge sett med undring på problemet jeg nå skal skissere opp. Du har et barn i barnehage som ikke helt følger ikke vanlig barnehage atferd. Det avtales et møte- settes inn tiltak- evaluering. Tiltakene virket ikke, barnevernet varsles, plutselig er dere barnevernets problem.
Du har et barn på skolen, barnet har en del utfordringer med å følge med i undervisningen, behøver kanskje litt mer hjelp enn resten av klassen. Det opprettes en gruppe rundt barnet, tiltak settes inn, evaluering. Tiltakene har ikke ført til ønsket endring hos barnet. Barnevernet kobles inn, her er det fare på ferde!
Barnets foreldre gjennomgår et vanskelig samlivsbrudd/skillsmisse barnet blir henvist til BUP for samtaler. Samtalene avslører at barnet har utfordringer utover det som er vanlig ved samlivsbrudd. Barnevernet kobles inn- fare for omsorgsvikt foreldrene evner ikke å SE barnets behov.
Barnehagelærere i barnehager har en utdanning på minst 3 år, lærere ved skoler har en utdanning på 5 år, utredere på BUP har betydelig lenger utdanning, minst 5 år medisin før spesialisering innen psykiatri kan starte. Mens ansatte i barnevernet har en utdanning på 3 år. Er det ikke litt underlig at utfordringer som ikke kan løses i barnehagen, på skolen eller på BUP, sendes rett i kommunenes Svarte Per?!? Rett inn i fanget på 23 år gamle kontaktpersoner med svært begrenset livserfaring, ingen egne barn og kanskje enda viktigere så mangler h*n faglig tyngde og trygghet i sin rolle som familiens nye veileder.

Som mamma tenker jeg HJELP!! Noen andre enn meg må da forstå at dette ikke er logisk? Noen andre enn meg må vel forstå at formålet med barnevernet ikke er å være løsningen på ALT som ikke passer inn i en firkant noen har tegnet alt for liten.

Så jeg spør igjen, hvor blir det av kompetansen? Hva lærer dere egentlig under deres mangeårige utdanning? Lærer dere bare hvordan ting skal være? Lærer dere ikke hvordan utfordringer kan løses? Hvorfor forsøker dere så ofte å løse problemene over hodet på meg, jeg har både kunnskapsbasert kompetanse og mangfoldige års erfaringskompetanse. Jeg og mange andre foreldre kan bidra til å øke deres kompetanse om dere bare tør å spørre!

Erfaringene mine nyttige?

Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere hundre ganger. Jeg vil påstå at jeg har en del erfaringer på godt og vondt med barnevernet, men er dem til nytte for noen? Jeg liker å tenke at dem er nyttige for andre barnevernsforeldre, men dem er kanskje mest nyttige for meg selv. Jeg har jo lært mye om meg selv og utviklet meg en god del siden mitt første møte med barneverntjenesten en gang på 90 tallet. Men har jeg lært noe nyttig om systemet eller om dem som jobber i det som jeg kan bruke til å hjelpe andre?

Når jeg som ungdom kom i kontakt med barnevernet foregikk stort sett all kommunikasjon mellom barnevernet og foreldrene mine, de snakket over hodet på meg uten interesse for meg. Når jeg idag er i møte med barnevernet som mamma, opplever jeg igjen at kommunikasjonen foregår over hodet på meg, selv om den er rettet på meg eller til meg. Er det nyttig for andre barnevernsforeldre å vite at ansatte i barnevernet er utrolig dårlige til å kommunisere?

Jeg har i overkant av 20 års erfaring med barnevernet først som barnevernsbarn og så som barnevernsmamma med hjelpetiltak i hjemmet og tilslutt hasteflytting, med påfølgende omsorgsovertakelse. Tenker selv at jeg er en nokså oppegående mamma, likevel føler jeg meg liten og så utrolig hjelpeløs i møte med barnevernet. Så hvordan kan mine erfaringer om det å føle seg liten og hjelpeløs hjelpe andre barnevernsforeldre?

Hva er det nå som gjør at jeg og kanskje mange andre føler seg små og hjelpeløse i møte med barnevernet? Dårlig og utydelig informasjon? Manglende evne til å kommunisere? Frykt? Det kan være mange grunner til at foreldre opplever kontakten med barnevernet som krevende. Her er to råd som kan gjøre møte litt mindre skremmende. 1. Skaff deg så mye og god informasjon som mulig om dine rettigheter og hva du kan forvente deg av barnevernet, informasjon er ofte kilden til trygghet. 2. Ikke gå gjennom en slik prosess alene, finn noen som kan støtte deg som kan holde overblikk over prosessen for deg. Når man er følelsesmessig involvert kan det hende at man «mister» hodet litt, da kan det være viktig å ha noen som kan speile deg og gi deg litt perspektiv.

Det beste rådet jeg selv fikk mens jeg sto midt i den verste fasen i min egen sak var følgende: Flytt fokuset ditt over på barnas behov, les papirene på ny med nye øyne. Jeg var på evig jakt etter feil og mangler ved saksbehandlingen eller i dokumentene jeg fikk fra barnevernstjenesten, som om jeg forsøkte å skaffe en balanse i forholdet mellom mine feil og deres. Selv om jeg hadde funnet 1000 feil, ville ikke det gjort meg til en bedre mamma. Det var først når jeg skjønte det, at min virkelige prosess kunne begynne.

Om meg

Jeg er en voksen dame i 30 årene, jeg er mamma til 3 barn. Jeg er ikke en hvilken som helst mamma, jeg er en barnevernsmamma. For snart 10 år siden  mistet jeg omsorgen for mine barn, idag jobber jeg for å hjelpe andre barnevernsforeldre. Målet mitt med å blogge er først og fremst å dele mine erfaringer, i håp om å inspirere eller hjelpe andre i samme situasjon