Min historie- del 1

Jeg har et ønske om å dele en veldig kort versjon av noe jeg kaller «min historie». Den er verken fullstendig, grundig eller gir en god oversikt over hele situasjonen men et kort innblikk i opplevelsene sett fra mitt ståsted. Når det er sagt må jeg innrømme at mitt ståsted også har endret seg veldig fra jeg skrev min første versjon og frem til jeg skriver denne.

Faktadelen er selvsagt den samme, en del av opplevelsene husker jeg som om det var i går og en del av frustrasjonen henger enda igjen når jeg er i møter med barneverntjenesten. Men jeg er blitt eldre, klokere og sterkere!

Først og fremst har jeg en nokså lang og bred erfaring fra barnevernet, jeg har vært i mer eller mindre kontakt med dem siden midten av 90-tallet. Jeg har bodd på en barnevernsinstitusjon som ungdom, jeg har mottatt hjelpetiltak i ulike former som ung mamma og mine barn har mottatt omsorgstiltak i form av fosterhjem. Jeg har møtt utallige kuratorer, saksbehandlere, kontaktpersoner, miljøarbeidere, psykologer, psykiatere, ruskonsulenter og flere til. Først som ungdom, så ung mamma og tilslutt som en godt voksen mamma. Svært få av disse har hatt redskapene eller verktøyene til å kunne gjøre en forskjell i mitt liv eller med utfordringene mine. Jeg følte svært sjelden at det sto på vilje, men på manglende kompetanse og evner.

Min kontakt med barnevernet på 90-tallet er ikke helt ulikt min kontakt på 2000 tallet eller som i dag. Fellestrekkene går på dårlig kommunikasjon, dårlig/manglende kompetanse, sporadiske tilfeldige tiltak og unge uerfarne saksbehandlere. Når man har opplevd disse manglende over en så lang periode som jeg har, mister man tillit og troen på systemet. Dårlig kommunikasjon gikk ofte på at dem pratet over hodet på meg, det ble satt inn tiltak uten at jeg ble informert eller spurt, det var heller ingen som spurte meg om hvorfor jeg oppførte meg sånn eller sånn, eller hva jeg selv mente jeg hadde behov for.
Jeg trivdes med å bo på institusjonen, jeg likte å bo sammen med andre ungdommer og ha trygge gode voksne rundt meg. Jeg hadde gode foreldre, selv om det ble en del konflikter i ungdomstiden. Så jeg hadde ikke behov for en ny familie, men en plass å bo for å få litt avstand en periode. Det betyr på ingen måte at det er nok for alle ungdommer, men for meg var det til god hjelp. Problemet var vel at det ikke ble arbeidet så veldig med å finne ut løsninger eller årsakene til at det oppsto konflikter. I mitt tilfelle førte det til at de samme utfordringene dukket opp igjen senere i livet.

Som ung mamma haglet det inn med bekymringsmeldinger fra alle kanter. På den tiden verken forsto jeg hva en bekymringsmelding var eller hvorfor dem ble sendt. Jeg hadde lite kunnskap om alt annet enn mat, stell og legging. Det var overveldende å bli mamma i så ung alder, mine personlige utfordringer gjorde at jeg trakk meg unna dem som kunne og ville hjelpe. Jeg ble stående til dels frivillig alene, uten å helt være bevist at det var jeg som rømte fra dem og ikke motsatt. Jeg var redd, følte meg liten og utrolig mislykket i rollen som mamma. Barnevernet kom trampende inn i livet vårt, muligens med gode intensjoner. De gode intensjonene var i tilfelle godt kamuflert i deres fremtoning, så mitt hovedfokus ble å fortelle dem det jeg trodde dem ville høre og jatte med dem. Ettersom jeg hadde lite kunnskap om hva et lite barn hadde behov for, kunne jeg ikke dele mine bekymringer med disse fremmende menneskene som fremsto som så uvitende om alt annet enn deres trygge oppvekst og A4 familieliv. Men noe riktig må jeg ha sagt for gang på gang avsluttet dem saken, uten at jeg forsto hvorfor. Det tok meg mange år å forstå hvorfor jeg ikke fikk riktig hjelp. (forklaringen kommer senere i innlegget)

Jeg har tre nydelige barn, to av dem har bodd i fosterhjem. Eldste i godt over 2 år, mellomste i nær 4 år. De ble begge plassert etter et akuttvedtak våren 2010, etter at jeg hadde ruset meg mer eller mindre siste 1 ½ året. Jeg hadde særlig siste 8 månedene utsatt mine barn for grov omsorgssvikt. Så jeg kan vel si jeg ble fratatt omsorgen på grunn av rus, men det ville være langt fra den hele og fulle sannheten. Jeg har slitt med udiagnostisert ADHD hele livet, noe som har ført til omsorgssvikt på flere plan. En mamma som slet med humørsvingninger, mental uro, dårlig økonomi som førte til dårlige boforhold, lite forutsigbarhet og fullstendig manglende evne til å møte mine barn følelsesmessig. Rutiner og struktur var fremmedord, kaoset var med andre ord det eneste som var komplett. Dårlig samvittighet førte til projisert frustrasjon over på familien og særlig de små uskyldige barna. Så rusen var dråpen som fikk begeret til å flyte over, men på ingen måte eneste utfordring.

De første 5 ukene etter at barna ble hentet var preget av sinne, frustrasjon og enda mer sinne. Jeg var sint på ALLE! Ingen så meg, ingen ville prate med meg eller høre på meg.
Neste ukene gråter jeg, jeg gråter ofte, jeg har en smerte i kroppen jeg ikke får bort. Jeg ruser meg igjen, hvorfor ikke liksom?
Første møte jeg har med barneverntjenesten etter akuttvedtaket blir nok starten på vendepunktet i mitt liv. Saksbehandleren som var med og hentet mine barn forteller meg at jeg nå har brukt opp alle mine sjanser og jeg kommer aldri noen gang til å få se mine barn uten tilsyn. Det kunne fort gått andre veien, jeg kunne like gjerne endt opp med å ta livet av meg. Sterk som jeg er valgte jeg å heller gå i kamp, men saksbehandleren har jeg ingenting til overs for den dag i dag.

Etter fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, begynner alvoret å gå opp for meg, barna mine kommer ikke hjem med det første og det er min egen skyld.

Jeg blir tildelt en ny kontaktperson, den mest fantastiske jeg kunne drømme om. Hun har ALT hva en kontaktperson i barnevernet må ha for å kunne gjøre en forskjell. For det første møter hun meg med en utstråling, som selv skeptiske meg blir mo i knærne av. Hun er trygg i sin rolle, har mye kunnskap, gir meg informasjon og svar på mine spørsmål, men kanskje det aller viktigste av alt: hun ønsker å se fremover og har et oppriktig ønske om å hjelpe oss, mine barn og meg. Hun er også tydelig på at uten min hjelp og mitt samarbeid, vil mine barn lide, så brett opp armene og vis meg hva du kan. Hun begynner med å kartlegge mine styrker og svakheter, forsterker mine gode egenskaper og hjelper meg å begrense hvordan svakhetene mine påvirker hverdagen og omsorgen for barna. Hun utstråler så mye godhet og trygghet at jeg bestemmer meg for å dele hele min historie, uten sensur eller bortforklaringer. Måten hun håndterer min historie på kan ikke beskrives med ord, men jeg kan si jeg aldri har angret på at jeg valgte nettopp henne og dele den med. Dette er mye av forklaringen på hvorfor jeg ikke har fått riktig hjelp, jeg har ikke hatt tillit nok til å dele min historie og dermed ofte fått feil hjelpetiltak. Tilliten gjelder på ingen måte alle som jobber i barneverntjenesten.

Kunne jeg kommet med en oppfordring til dem som arbeider med sårbare familier: tør og være den ene som gjør en forskjell for en hel familie. Foreldres behov går ikke alltid på tvers av barnas behov!

6 kommentarer om “Min historie- del 1

  1. Fostermor sier:

    Er imponert ,med den gode hjelp har du fått full innsikt i eget liv, godt du traff på riktig menneske.
    Jobb like godt videre og du og dine barn vil få en flott fremtid.
    Intensjonen er jo et felles mål.

    Likt av 1 person

    • Tusen takk for hyggelig tilbakemelding- del 2 eller del 3 vil beskrive litt hvordan jeg opplevde å forholde meg til fosterhjem og fosterforeldrene. Håper det kan være noen fosterforeldre til nytte

      Liker

  2. Anne-Brit Sveine sier:

    Så utrolig godt at du fikk en ny og nærværende kontaktperson. Det gleder meg å høre. Du har helt rett i at ikke alle vi som jobber i bransjen er verdig tillit fra foreldre og barn. Det ønsker jeg og flere med meg at bransjen selv tar på alvor. Det er også en selvfølge at en saksbehandler ikke kan forvente seg tillit tilbake dersom foreldre og barn møtes fordømmelse, forutinntatthet og skrantende respekt. Veldig bra at du deler. Jeg retwitrer nok en gang!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s