En gang barnevernsmamma, alltid barnevernsmamma

Da jeg startet å blogge for ikke alt for lenge siden var det fordi jeg så gjerne vil dele noen av mine opplevelser og erfaringer med andre. Men så skjedde det som jeg var redd for at skulle skje, at livet mitt igjen skulle by på så mange utfordringer at jeg ikke maktet å blogge eller at jeg av personlige grunner ikke burde gjøre det. Det er nok en god blanding, slik er det ofte med meg. Jeg har mer eller mindre levd i konstant beredskap siden 2009, alltid en eller flere livskriser eller andre nokså store vedvarende påkjenninger som preger livet mitt. Er dette typisk for meg, for barnevernsforeldre eller for oss med ADHD? Det er hvertfall typisk meg, det er jo livet mitt et tydelig bevis på. Min historie er langt fra unik blant andre barnevernsforeldre jeg kjenner og mange av oss har jo også ADHD.

Når jeg ble fratatt omsorgen for barna startet en tidkrevende og energislukende prosess. Alt dreide seg om kampen for 1 ekstra samvær, kritikk av rapporter, avtaler som ble avlyst, møter og konflikt med saksbehandlere i fleng. Kampen pågikk i omlag 2 år før eldste flyttet hjem, neste kamp tok 2 1/2 år til. Men for dem som tror at kampen er over da, må virkelig tro om igjen. Det er da den virkelige KAMPEN starter. Selvom det ikke er allverden å være uten omsorgen for et barn i 2 1/2 år, så har det skjedd mye i et barns liv på den tiden, men det er en annen historie.

Nå nærmer det seg 4 år siden omsorgsovertakelsen for mellomste ble opphevet. Det har vært 4 år preget av mer uro, kaos og til tider nokså store utfordringer. Samlivsbrudd, flytting, utdanning, barnefordeling med høy konflikt og alenemamma er bare noen stikkord som oppsummerer deler av hverdagen til meg og mine barn.

Når jeg sier en gang barnevernsmamma, alltid barnevernsmamma, handler det i all hovedsak om to ting. For det første handler det om mitt svik og mine feil i forhold til mine barn, for det andre handler det om hvordan mine valg den gangen også preger livet mitt idag. Fremdeles havner jeg i situasjoner som helt tydelig bærer preg av valg jeg har gjort tidligere i livet. Prisen for noen av valgene mine har vært ekstremt høy.

Når min eldste datter flyttet hjem igjen til meg for over 5 år siden, var det viktig for meg å la det som har vært ligge. Jeg måtte tilgi meg selv for det jeg utsatte dem for, og heller konsentrere meg om å gjøre en bedre innsats denne gangen. Jeg lykkes delvis med å la fortiden ligge, jeg lot være å banke meg selv opp for det som hadde vært og delvis for de langt mindre feilene jeg gjorde særlig i starten. Om jeg lyktes med å ivareta barna mine bedre, kan kun dem svare på.

Når man bærer på en historie som min vil det i de fleste tilfeller prege livet på flere måter. Jeg vil kunne få problemer med å få meg en jobb, jeg vil jo helst ha jobb pga mine erfaringer ikke på tross av dem. Når man eventuelt en gang i livet vil finne en partner, på hvilken date forteller man historien om livet som ikke ble helt som planlagt? Hvor mange «venner» mister man på veien? Hvordan preger barnas opplevelser deres valg av utdanning, livsledsager og retning i livet?

Jeg har tatt en del valg den siste tiden som også vil prege meg resten av livet, men forhåpentligvis på en positiv måte. Jeg ser igjen lyst på livet etter noen særlig krevende år. Så forhåpentligvis blir det mer blogging igjen ❤