Del 2 av min historie

Denne reisen som har ført meg til å bli leder i Organisasjonen for barnevernsforeldrene, startet sommeren 2010. Igrunnen kort tid etter at mine 2 eldste barn blir tatt fra meg. Jeg hadde selvsagt ikke på det tidspunktet noe mål om å bli leder av en organisasjon som ikke fantes. Men allerede den sommeren og høsten, bestemte jeg meg for at min opplevelse ikke kunne være bare min egen. Jeg ville ikke nødvendigvis stå frem å dele hele min historie, men jeg ville bruke den for å hjelpe andre.

Først og fremst måtte jeg få kontroll på rusmisbruket mitt, jeg hadde mer eller mindre siste 16-18 månedene ruset meg, fra å innta hver 5.-6. helg til å innta nesten hver uke. Mot slutten av min rus periode var jeg både lei og sliten av å forsøke å skjule dette for mine barn og min familie.

Så når alt kom til overflaten var det en enorm lettelse men også en slags sorg. Lettelse fordi det koster krefter å leve dobbelt liv, sorg fordi jeg nå igjen måtte håndtere mitt kompliserte liv uten «hjelpemidler». Selv om mitt misbruk nå var kjent for familien, var det ikke bare til å la være å ruse seg, det er fortsatt slik at man blir ikke avhengig uten grunn. Jeg strevde med mange ting i livet som førte til at jeg valgte denne så idiotiske veien. Da jentene mine ble hentet, var jeg overbevist om at jeg kunne dra å hente dem så fort jeg var blitt rusfri. Den dagen jeg forsto at det ikke var mulig, den dagen følte jeg at kroppen selv prøvde å ta livet av meg. Jeg fikk ikke puste, det snørte seg i halsen og hjerte dunket som om det skulle eksplodere, jeg var konstant svimmel og hadde stadige ønsker om å hyle ut min smerte, bare for å så slippe den enorme smerten som raste rundt inni meg.

Likevel midt oppi alt dette kaoset, skulle jeg møte barnevernet. Dem som hadde tatt mine barn, nærmest som gisler. Jeg var på ingen måte samlet eller i balanse, da de første møtene hos barnevernet fant sted. Jeg hadde problemer med å høre hva som ble sagt fordi pulsen min dundret i ørene og svetten og rusen lot meg ikke få oversikt over den så kaotiske situasjonen jeg befant meg i.

De første møtene gikk slik, jeg husker knapt at jeg har vært der, og det er ikke bare rusen som er skyld i det. Jeg har også fortrengt noe og noe er overskygget av en sorg, av skam og av skyld. Hvordan i all verdens land og rike kan man fikse på noe så dramatisk som å forsømme ungene sine?!? Jeg vet ikke om det noen gang er mulig, men jeg må forsøke. Hver dag, året rundt. Den jobben kommer aldri til å ta slutt.