Erfaringene mine nyttige?

Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere hundre ganger. Jeg vil påstå at jeg har en del erfaringer på godt og vondt med barnevernet, men er dem til nytte for noen? Jeg liker å tenke at dem er nyttige for andre barnevernsforeldre, men dem er kanskje mest nyttige for meg selv. Jeg har jo lært mye om meg selv og utviklet meg en god del siden mitt første møte med barneverntjenesten en gang på 90 tallet. Men har jeg lært noe nyttig om systemet eller om dem som jobber i det som jeg kan bruke til å hjelpe andre?

Når jeg som ungdom kom i kontakt med barnevernet foregikk stort sett all kommunikasjon mellom barnevernet og foreldrene mine, de snakket over hodet på meg uten interesse for meg. Når jeg idag er i møte med barnevernet som mamma, opplever jeg igjen at kommunikasjonen foregår over hodet på meg, selv om den er rettet på meg eller til meg. Er det nyttig for andre barnevernsforeldre å vite at ansatte i barnevernet er utrolig dårlige til å kommunisere?

Jeg har i overkant av 20 års erfaring med barnevernet først som barnevernsbarn og så som barnevernsmamma med hjelpetiltak i hjemmet og tilslutt hasteflytting, med påfølgende omsorgsovertakelse. Tenker selv at jeg er en nokså oppegående mamma, likevel føler jeg meg liten og så utrolig hjelpeløs i møte med barnevernet. Så hvordan kan mine erfaringer om det å føle seg liten og hjelpeløs hjelpe andre barnevernsforeldre?

Hva er det nå som gjør at jeg og kanskje mange andre føler seg små og hjelpeløse i møte med barnevernet? Dårlig og utydelig informasjon? Manglende evne til å kommunisere? Frykt? Det kan være mange grunner til at foreldre opplever kontakten med barnevernet som krevende. Her er to råd som kan gjøre møte litt mindre skremmende. 1. Skaff deg så mye og god informasjon som mulig om dine rettigheter og hva du kan forvente deg av barnevernet, informasjon er ofte kilden til trygghet. 2. Ikke gå gjennom en slik prosess alene, finn noen som kan støtte deg som kan holde overblikk over prosessen for deg. Når man er følelsesmessig involvert kan det hende at man «mister» hodet litt, da kan det være viktig å ha noen som kan speile deg og gi deg litt perspektiv.

Det beste rådet jeg selv fikk mens jeg sto midt i den verste fasen i min egen sak var følgende: Flytt fokuset ditt over på barnas behov, les papirene på ny med nye øyne. Jeg var på evig jakt etter feil og mangler ved saksbehandlingen eller i dokumentene jeg fikk fra barnevernstjenesten, som om jeg forsøkte å skaffe en balanse i forholdet mellom mine feil og deres. Selv om jeg hadde funnet 1000 feil, ville ikke det gjort meg til en bedre mamma. Det var først når jeg skjønte det, at min virkelige prosess kunne begynne.

Om meg

Jeg er en voksen dame i 30 årene, jeg er mamma til 3 barn. Jeg er ikke en hvilken som helst mamma, jeg er en barnevernsmamma. For snart 10 år siden  mistet jeg omsorgen for mine barn, idag jobber jeg for å hjelpe andre barnevernsforeldre. Målet mitt med å blogge er først og fremst å dele mine erfaringer, i håp om å inspirere eller hjelpe andre i samme situasjon

Starten

Som nybegynner blogger er man gjerne litt usikker på hvordan man skal begynne. Så det første som slår meg er; bare skriv det du kommer på og post det fort som bare det så er det for sent å angre. På god vei til å fullføre mitt første blogginnlegg 🙂

Jeg har tenkt i lange tider på å starte en blogg, jeg opplever ofte å ha mye på hjerte som jeg innbiller meg kan være nyttig for andre foreldre.

På mange måter er jeg som de andre mammaene på skolen, i gata og på jobben. På andre måter er jeg veldig annerledes. Jeg lever forsåvidt et «normalt» liv, men jeg er og blir en barnevernmamma.