Hva er kompetanse og hvor blir den av?

Kompetanse kommer i flere former, grader og betydninger. Man kan feks ha kunnskapskompetanse og erfaringskompetanse. Kunnskapskompetanse er noe man lærer gjennom skole og eller opplæring, mens erfaringskompetanse er noe man opparbeider seg gjennom egne opplevelser og erfaringer.

Hvorfor er det slik at mennesker som har kunnskapsbasert kompetanse så ofte vet mer om hva som er bra for oss som benytter de ulike systemene, som NAV eller som i mitt tilfelle barnevernet enn det vi med erfaringer fra systemet opplever som bra? I tillegg er de ofte freidige nok til å svare på våre spørsmål om hvorfor den ene eller andre avgjørelsen har blitt tatt med svar som: «etter en barnevernfaglig vurdering ser vi at det bla bla bla….» Hva i all verden betyr det? Er det dette dere som arbeider i barnevernet kaller kompetanse? Hva kan jeg som mamma lære av den frasen? Overhodet ingenting. Men det er kanskje det som er meningen? At jeg ikke skal få en mulighet til å bli en bedre mamma eller få en større forståelse for deres arbeid. Det fører iallefall ikke til respekt for dere eller deres arbeid.

En annen frase som masseproduseres på de fleste barnevernkontorer er: » etter en helhetsvurdering ser vi at det ikke vil være til barnets beste.» HVA?!?! Hvilke vurderinger er det snakk om her? Hvilke vurderinger inngår i den helhetsvurderingen der? Inngår det i utdanningen eller er det en grunnregel når dere begynner i barnevernet, som et av de 10 hellige barnevernsbudene?

Jeg spør igjen hvor blir det av kompetansen? Hva bruker dere kompetansen deres til? Når skal dere bruke den til å hjelpe både barn og foreldre, som består av et nokså kjent begrep kalt familie. Selvsagt er det ikke alltid mulig å hjelpe barn i hjemmet, som i mitt tilfelle. Men det burde være mulig i langt større grad.

For meg blir det rart å innfinne meg med at foreldre landet over i så stor grad ikke kan nyttiggjøre seg av hjelpetiltak. Hvorfor er det som oftest vår foreldrerolle som betviles? Hender det at dere som arbeider i barnevernet tviler på deres egen rolle som veileder? Eller er det også en del av deres hellige bud? Tvil aldri på deg selv, du er en god barnevernspedagog, denne mammaen eller pappaen virker ikke, gi opp tidlig, gå videre til neste!

Dette er selvsagt ikke bare et barneverns problem, ja jeg velger å bruke ordet problem selv om jeg ikke liker ordet. Jeg har lenge sett med undring på problemet jeg nå skal skissere opp. Du har et barn i barnehage som ikke helt følger ikke vanlig barnehage atferd. Det avtales et møte- settes inn tiltak- evaluering. Tiltakene virket ikke, barnevernet varsles, plutselig er dere barnevernets problem.
Du har et barn på skolen, barnet har en del utfordringer med å følge med i undervisningen, behøver kanskje litt mer hjelp enn resten av klassen. Det opprettes en gruppe rundt barnet, tiltak settes inn, evaluering. Tiltakene har ikke ført til ønsket endring hos barnet. Barnevernet kobles inn, her er det fare på ferde!
Barnets foreldre gjennomgår et vanskelig samlivsbrudd/skillsmisse barnet blir henvist til BUP for samtaler. Samtalene avslører at barnet har utfordringer utover det som er vanlig ved samlivsbrudd. Barnevernet kobles inn- fare for omsorgsvikt foreldrene evner ikke å SE barnets behov.
Barnehagelærere i barnehager har en utdanning på minst 3 år, lærere ved skoler har en utdanning på 5 år, utredere på BUP har betydelig lenger utdanning, minst 5 år medisin før spesialisering innen psykiatri kan starte. Mens ansatte i barnevernet har en utdanning på 3 år. Er det ikke litt underlig at utfordringer som ikke kan løses i barnehagen, på skolen eller på BUP, sendes rett i kommunenes Svarte Per?!? Rett inn i fanget på 23 år gamle kontaktpersoner med svært begrenset livserfaring, ingen egne barn og kanskje enda viktigere så mangler h*n faglig tyngde og trygghet i sin rolle som familiens nye veileder.

Som mamma tenker jeg HJELP!! Noen andre enn meg må da forstå at dette ikke er logisk? Noen andre enn meg må vel forstå at formålet med barnevernet ikke er å være løsningen på ALT som ikke passer inn i en firkant noen har tegnet alt for liten.

Så jeg spør igjen, hvor blir det av kompetansen? Hva lærer dere egentlig under deres mangeårige utdanning? Lærer dere bare hvordan ting skal være? Lærer dere ikke hvordan utfordringer kan løses? Hvorfor forsøker dere så ofte å løse problemene over hodet på meg, jeg har både kunnskapsbasert kompetanse og mangfoldige års erfaringskompetanse. Jeg og mange andre foreldre kan bidra til å øke deres kompetanse om dere bare tør å spørre!

Erfaringene mine nyttige?

Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere hundre ganger. Jeg vil påstå at jeg har en del erfaringer på godt og vondt med barnevernet, men er dem til nytte for noen? Jeg liker å tenke at dem er nyttige for andre barnevernsforeldre, men dem er kanskje mest nyttige for meg selv. Jeg har jo lært mye om meg selv og utviklet meg en god del siden mitt første møte med barneverntjenesten en gang på 90 tallet. Men har jeg lært noe nyttig om systemet eller om dem som jobber i det som jeg kan bruke til å hjelpe andre?

Når jeg som ungdom kom i kontakt med barnevernet foregikk stort sett all kommunikasjon mellom barnevernet og foreldrene mine, de snakket over hodet på meg uten interesse for meg. Når jeg idag er i møte med barnevernet som mamma, opplever jeg igjen at kommunikasjonen foregår over hodet på meg, selv om den er rettet på meg eller til meg. Er det nyttig for andre barnevernsforeldre å vite at ansatte i barnevernet er utrolig dårlige til å kommunisere?

Jeg har i overkant av 20 års erfaring med barnevernet først som barnevernsbarn og så som barnevernsmamma med hjelpetiltak i hjemmet og tilslutt hasteflytting, med påfølgende omsorgsovertakelse. Tenker selv at jeg er en nokså oppegående mamma, likevel føler jeg meg liten og så utrolig hjelpeløs i møte med barnevernet. Så hvordan kan mine erfaringer om det å føle seg liten og hjelpeløs hjelpe andre barnevernsforeldre?

Hva er det nå som gjør at jeg og kanskje mange andre føler seg små og hjelpeløse i møte med barnevernet? Dårlig og utydelig informasjon? Manglende evne til å kommunisere? Frykt? Det kan være mange grunner til at foreldre opplever kontakten med barnevernet som krevende. Her er to råd som kan gjøre møte litt mindre skremmende. 1. Skaff deg så mye og god informasjon som mulig om dine rettigheter og hva du kan forvente deg av barnevernet, informasjon er ofte kilden til trygghet. 2. Ikke gå gjennom en slik prosess alene, finn noen som kan støtte deg som kan holde overblikk over prosessen for deg. Når man er følelsesmessig involvert kan det hende at man «mister» hodet litt, da kan det være viktig å ha noen som kan speile deg og gi deg litt perspektiv.

Det beste rådet jeg selv fikk mens jeg sto midt i den verste fasen i min egen sak var følgende: Flytt fokuset ditt over på barnas behov, les papirene på ny med nye øyne. Jeg var på evig jakt etter feil og mangler ved saksbehandlingen eller i dokumentene jeg fikk fra barnevernstjenesten, som om jeg forsøkte å skaffe en balanse i forholdet mellom mine feil og deres. Selv om jeg hadde funnet 1000 feil, ville ikke det gjort meg til en bedre mamma. Det var først når jeg skjønte det, at min virkelige prosess kunne begynne.

Om meg

Jeg er en voksen dame i 30 årene, jeg er mamma til 3 barn. Jeg er ikke en hvilken som helst mamma, jeg er en barnevernsmamma. For snart 10 år siden  mistet jeg omsorgen for mine barn, idag jobber jeg for å hjelpe andre barnevernsforeldre. Målet mitt med å blogge er først og fremst å dele mine erfaringer, i håp om å inspirere eller hjelpe andre i samme situasjon

Starten

Som nybegynner blogger er man gjerne litt usikker på hvordan man skal begynne. Så det første som slår meg er; bare skriv det du kommer på og post det fort som bare det så er det for sent å angre. På god vei til å fullføre mitt første blogginnlegg 🙂

Jeg har tenkt i lange tider på å starte en blogg, jeg opplever ofte å ha mye på hjerte som jeg innbiller meg kan være nyttig for andre foreldre.

På mange måter er jeg som de andre mammaene på skolen, i gata og på jobben. På andre måter er jeg veldig annerledes. Jeg lever forsåvidt et «normalt» liv, men jeg er og blir en barnevernmamma.